Kan et vingeslag fra en sommerfugl starte en orkan?

Nå er det lenge siden jeg har skrevet på min blogg. Mye har skjedd i mitt liv siden jeg begynte på denne bloggen, og det har til tider vært så heftig at det å skrive blogg har vært det siste jeg har tenkt på.

Som jeg skrev i mitt innlegg i januar siste år har jeg vært i noen voldsomme prosesser i mitt liv, dirigert og fulgt opp av meget sterke åndelige innslag. Jeg trodde på det tidspunkt at min vei snart var kommet til et mål, men det viste seg at det var den absolutt ikke, og jeg sitter nå er i April 2012, og er fremdeles ikke ferdig med denne spesielle livsreisen.

Det hele begynte med en drøm 16. juli 2010. Da jeg våknet om morgenen førte drømmen til noen refleksjoner samme dagen, som igjen førte til en handling 2 dager etter. Handlingen var i seg selv helt vanlig og ubetydelig der og da, men det åpnet for noe stort som satte både himmel og jord i bevegelse i livet mitt. Først åpnet det for flere refleksjoner, etterfulgt av et hav med følelser og ganske fort åpnet det også en sterk forbindelse til den åndelige verden, først i drømme og senere kom det hjelpere/guider og pratet til meg mens jeg var våken og bevisst.
Den lille handlingen jeg utførte 18. juli 2010, åpnet for alle energier i både meg og i de høyere makter, og det kom med en slik kraft at jeg rett og slett ble slått over ende mentalt og følelsesmessig sett.

Jeg ville ikke akseptere det som skjedde, jeg fornektet alle mine følelser og nektet å høre på den åndelige veiledningen, tross at de møtte opp personlig fra andre siden og pratet direkte til meg (en av de henvendelser fra andre siden er beskrevet i "De tre vise menn" i bloggen min). Men jeg nektet å høre på noe av det, fordi veien som ble utpekt, var helt utenkelig for meg - og i tillegg mot all sunn fornuft, min sunne fornuft iallefall.

2 1/2 måned tok det før jeg til slutt brøt sammen, og da mener jeg at jeg gråtende knelet ned midt på stuegulvet og sank helt sammen mens jeg sa: "Greit jeg overgir meg, jeg overgir meg".
Idet jeg sa disse ordene var det som om alle himmelens krefter samlet seg inni meg, jeg fikk en nesten overmenneskelig styrke, et slør ble tatt vekk fra ansiktet og virkeligheten ble helt klar, som om jeg hadde vært blind og plutselig kunne jeg se alt  - og veien videre frem ble bare helt klar og logisk.

Men å få en slik forståelse medfører forandringer, store forandringer, og første store forandringen var et samlivsbrudd som desverre ble ganske styggt etterhvert. Forandringen medførte også at en masse nye mennesker og venner kom inn i livet mitt, og en del gamle venner og familiemedlemmer dukket opp fra fortiden. Noen av dem dukket opp helt av seg selv, uten de visste hva som foregikk i livet mitt. De praktiske forandringene ble ivaretatt fra høyere hold, uansett hva jeg ba om så ble det skaffet umiddelbart, og aldri senere enn to dager etter jeg hadde bedt om det: Et sted å bo, gjenstander og avtaler - hvis jeg bare ba de høyere makter om noe så enkelt som skyss til byen, dukket det opp umiddelbart og helt ut av det blå. Alle praktiske forandringer trengte jeg nesten ikke tenke på, veien ble bare tilrettelagt ubesværet foran meg.
Mine hjelpere og det som føltes som alle universets krefter var alltid ved min side, med hjelp, forklaringer og ga av deres styrke og visdom. De viste meg veien, men jeg måtte selv gå den..

Så følelsesmessig ble jeg trukket fra himmel til helvete, av og til flere ganger pr. dag - jeg kom ut i alle hjørner av mine følelser og av min personlighet, og fikk virkelig gjennomgå alt som eksisterer inni meg, jeg ble dradd igjennom meg selv gang på gang til jeg erkjente og vedkjente meg mine personlighetstrekk, og etter første sammenbrudd, har jeg knekt sammen 4 ganger til, og så totalt at jeg nesten trodde at livet var slutt. Men for hver knekk har det vokst frem noen helt andre egenskaper og helt nye følelser i meg, som satte livet mitt i et nytt perspektiv, har gitt meg en ny forståelse og har gjort meg sterkere og mer hel.

Min prosess brakte meg også inn på en utdannelse, en utdannelse som kun er mulig pga veien jeg gikk. Så på et år og 8 måneder har livet forandret seg så mye at det faktisk ikke er noe tilbake fra mitt gamle liv, annet enn noen få gjenstander, et par klesplagg, og så selvfølgelig det viktigste, mine to barn. Ellers er mine omgivelser og min personlighet gått igjennom en total forvandling....

Jeg har fulgt veien som hjertet, intuisjonen og mine hjelpere har vist meg i 1 år og 8 måneder - fornuften har skreket og ropt: "Stopp, er du helt på styr", "Hva i all verden er det du gjør?", "Er du blitt sinnsyk?". Men jeg har trosset fornuften og fulgt den opplyste veien - ikke uten kritiske spørsmål, men jeg har gjort det!!

Å følge sitt hjerte og sin intuisjon er ikke for pyser har jeg oppdaget, men verdien du får igjen for det er så mye større enn prisen du betaler. Og alt begynte med en vanlig drøm en natt i juli 2010, etterfulgt av en tanke som førte til en liten "ubetydelig" handling. Et lite vingeslag som ledet til en orkan, men det lærte meg å fly...


Tørr du å ta ditt første vingeslag?

Den frie viljen.

Har innenfor det siste lurt litt på dette med den frie viljen. Hva er den frie viljen? Har vi en fri vilje?

Vi liker alle ideen om den frie viljen, at vi til enhver tid kan velge hva vi selv vil og hvilken retning vi ønsker å gå i. Men kan vi egentlig det?
Hvis vi tenker på de små valg her i vår vestlige verden, så har vi en fri vilje. Vi kan velge om vi vil ha kaffe eller te, om vi vil gå ut en tur, eller bli inne, hvilke klær vi ønsker å klæ oss i osv. Det er greit, der har vi en fri vilje. Men om man var født i et meget fattig land, så ville disse valg ikke ha vært alternativer. For en fattig person har kanskje ikke hverken te eller kaffe, eller mer enn et sett med klær, de har kanskje ikke noe hjem og alternativet blir da å være ute, da inne ikke finnes. Har en slik person en fri vilje?
Eller betyr den frie viljen at du har muligheten til å velge ut fra de alternativer som du nå har, som kan enten være mye eller lite?

Eller kanskje har den frie viljen ingenting med ting å gjøre? Kanskje den frie viljen ikke betyr at du kan gjøre og handle som du vil. Så betyr kanskje den fire viljen at du kan tenke hva du vil? For det kan vel alle?

Jeg vet ikke hva den frie viljen er, kan si at jeg personlig sto oppe i et valg hvor jeg likte å tro at jeg hadde en fri vilje. Men nå i ettertid ser jeg hvor fritt jeg egentlig kunne velge og det valg har jeg sammenliknet slik:

Jeg sto med hånden på en varm kokeplate, ikke vet jeg hvordan hånden min havnet der, den var iallefall ikke varm da jeg plasserte den der. Så ble jeg gitt et valg: "Du har din frie vilje min venn, du kan bli stående med hånden på den varme kokeplaten, eller du kan fjerne hånden din".
Vet ikke hvor fritt det valget egentlig var - jeg valgte å fjerne hånden min fra kokeplaten..

Virker bare som om noen valg er litt mer opplagt enn andre....

Man skal ikke skue hunden på hårene.

"Man skal ikke skue hunden på hårene" sa min mor alltid til meg da jeg var liten, og betydningen av dette er at man ikke skal dømme andre mennesker ut fra hva man ser på overflaten. Man kan ikke se hva som befinner seg inni et menneske bare ved at se på dem. Denne erfaring har jeg hatt mange ganger på mitt kontor i mitt virke som kanal og clairvoyant, mennesker fra alle sosiale lag med mange forskjellige slags uttrykk - det fins noe godt, et potensiale i absolutt alle, uansett hvordan det ser ut utenpå. Mennesker er mennesker uansett hvilke valg de har tatt i deres liv, uansett hvordan disse valg har påvirket deres liv og i hvilken retning. Noen har vært heldige, andre mer uheldige i de valg de har tatt, men det endrer ikke det faktum at ethvert menneske har en diamant inni seg, og hvis sjelen får lov til å kaste sitt lys på denne diamanten, vil diamanten svare med å lyse opp og skinne igjennom hele personen både utvendig og innvendig.
Noen trenger hjelp til å koble sjelen til diamanten, mens andre finner ut av det selv, enten ved å gå sin livsvei eller ved livskriser - altså erfaring. Som barn la vi sjelen lyse og diamanten (personligheten) skinne, men vi kommer ofte bort fra dette når vi blir voksne, vi lar oss lede bort fra oss selv, og en del mennesker kommer plutselig til et punkt hvor de finner seg selv i mørket - livet har blitt meningsløst, og de undrer seg over hvordan de havnet der. Det finnes like mange forklaringer som mennesker på hvorfor vi havnet i mørket, men som oftes virker det som vi bruker så mye tid til å tilpasse oss omverdenen at vi glemmer hvem vi selv er, og når alt er tilpasset og alt skulle være i orden, så finner vi plutselig ut av at vi har glemt personligheten og sjelen et eller annet sted på veien.

Nettopp dette har nok skjedd for meg og hvis noen hadde fortalt meg for 7 måneder siden hvordan mitt liv ville se ut nå i januar 2011 hadde jeg rett og slett ikke trodd på det. Men nå da hele livet mitt har tatt en 90 graders dreining og snudd alt på hodet i tillegg, så prøver jeg å se tilbake på alt som har skjedd, og ser også at hele prosessen jeg har vært igjennom har vært nødvendig for meg og min sjel, det har vært tøfft og forunderlig på samme tid og har vist meg meget tydlig at "man ikke skal skue hunden på hårene". Av hensyn til alle involverte kan jeg ikke offentlig skrive så mye om den prosess jeg har vært igjennom, men kan fortelle at jeg i 5 måneder hver eneste morgen kl 5.30 har blitt vekket meget blidt av mine hjelpere eller hatt andre overnaturlige opplevelser som har fortalt meg om alt som skjer/kommer til å skje og hvordan jeg skulle håndtere alt som skjer og kommer til å skje. Opplevelserne har gitt meg retningssans og en dypere forståelse av denne prosessen - eller jeg vil hellere kalle det prosessene, fordi jeg har vært igjennom 2 parallelle prosesser samtidig. Det vanskeligste i disse prosessene var å akseptere den rene sannhet. Jeg var så hardt fokusert på at mitt liv SKULLE være slik det var - samtidig med at alt raslet sammen rundt meg og inni meg. Men da jeg aksepterte sannheten var det som om hele veien samlet seg foran meg og hvert eneste skritt fremover ble støttet og hjulpet frem av hjelpere, venner og selv mennesker jeg ikke egentlig i utgangspunktet hadde trodd skulle komme og støtte og hjelpe meg, de kom nesten utifra intet og hjalp meg.

Men jeg må si at de åndelige opplevelsene har vært overveldende og så ufattelig sterke at jeg ikke kan annet enn å bøye meg i støvet, og bli lydhør. Intet fra den andre siden har presset meg til å gjøre noe som helst, men de har så tydelig vist meg noe så viktig som sannheten, en sannhet som tok meg 2 smertefulle måneder å akseptere og inntil videre 4 1/2 måned å gå. Er fremdeles på vei i mitt liv og mine nye oppdagelser både inni meg og utenfor meg, gir meg stadig overraskelser og nye perspektiver av både positiv og negativ karakter.
Jeg tror jeg hadde mistet meg selv et sted bak i der, og plutselig oppdaget jeg det faktum at jeg hadde mistet meg selv. Å INNSE at jeg hadde gjort det var den vanskeligste delen, å komme tilbake til seg selv var fysisk og mentalt meget meget hardt - men helt nødvendig. Den erfaring jeg har lyst til å dele her er at jeg tror alle vil ha nytte av og stoppe opp av og til, og uten holdninger, fordomme og fastlåste tankemønstre bare SE livet sitt som det FAKTISK ER - altså se SANNHETEN. Når man først ser sannheten, vet man nøyaktig hvor man skal gå i livet slik at alt blir riktig. Det var iallefall slik det ble med meg!

GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!!! :)

Livets utfordringer.

Jeg er heller ikke beskyttet mot å måtte takle utfordringene som livet tilbyr, men utfordringene er det vi lærer av og blir sterkere av.

De siste to måneder av mitt liv har vært en stor personlig utfordring, og er også grunnen til at jeg ikke har fått oppdatert min blogg. Jeg vil dog være mer aktiv etterhvert som utfordringen er håndtert, sortert og satt på plass, som forhåpentligvis er om ikke så alt for lenge :)

Selvom den siste tiden har snudd livet mitt på hodet vil jeg samtidig si at jeg aldri i mitt liv har følt meg så godt ivaretatt, fått så mye hjelp og hatt så mange åndelige opplevelser som i de siste to måneder. Hjelpen har både kommet fra den åndelige verden, men også fra det fysiske mellommenneskelige plan. Jeg har vært overrasket og overveldet av den hjelpen venner og bekjente og selv kunder har stilt opp med at jeg rett og slett har følt meg priviligert, og jeg vil derfor benytte anledningen til offentlig å takke alle som har stilt opp!

Vil også takke alle mine hjelpere, åndelige veiledere, høyere selv og andre personligheter jeg innen for det siste har fått kjennskap til, som etter tur og opp til flere ganger om dagen og natten har informert meg om hva som kommer til å skje, hvordan jeg har skulle takle utfordringene, som har forklart, illustrert, gitt meg en helt ufattelig styrke og støttet hvert eneste steg i denne prosessen. Det har rett og slett vært en helt fantastisk reise på det åndelige plan, og jeg vil aldri i mitt liv igjen tvile på at de "på andre siden" vil stille opp på alle tenkelige måter når vi virkelig trenger det!

Så kjære venner og alle som leser denne blogg, vit at hvis du virkelig trenger hjelpen, så er den faktisk der - både fysisk og åndelig!

Åndelig tull?

Sitter og ser på kanal 5 hvor et menneske påstår hun er vampyr og et anerkjent medium svarer at hun tydelig ser at "vampyren" kommer fra den 17. dimensjon. Hørte tidligere fra samme gruppe at man skulle legge ting ut i måneskinn en natt, eller var det 2, for å rense det.

Har ved andre anledninger hørt utenomjordisk språk i kanaliseringer som ikke gir noen mening, hilst på mennesker som presenterer seg som reptiler og mennesker som lager kruseduller på papir og forteller at det er kanalisert automat"skrift".

Så har vi alle reglene som å ta av seg alt av metall når man kanaliserer eller healer, og rense rommet for å beskytte seg mot dårlige energier og onde ånder.

I tillegg har jeg hørt mange gode råd om hvordan man skal bli renere og mer klar for en åndelig opplevelse - noe som ofte er meget tidskrevende.

Med fare for at mitt smilende og alltid diplomatiske image går helt til grunne her, må jeg si at alt dette begynner å bli vanskelig å forstå.

Er det meningen at den åndelige verden skal være så vanskelig å forstå at ingen egentlig forstår den?

Er det meningen at vi som mennesker med en jordisk/fysisk opplevelse skal bruke en masse tid til å komme ut av den fysiske opplevelsen og inn i den åndelige opplevelsen?
Men hva er da vitsen med en jordisk opplevelse?

Hva er ideen med å sette vampyrer fra andre dimensjoner og reptiler fra andre planeter på jorden? De vil garantert ikke føle seg hjemme her. Eller er de kommet for å hjelpe oss?? Men hvordan kan de hjelpe en rase de ikke forstår?
Eller er det meningen at vi skal hjelpe dem?

Hva er egentlig galt i å være et menneske og menneskelig?

Jeg jobber hver dag med åndelige ting og har aldri følt at de på andre siden ikke liker meg - selv om jeg gjør absolutt alt galt! Ikke mediterer jeg 3 ganger daglig, eller går med steiner som skal rense min energi, jeg tenker av og til en stygg tanke og ler av grovitser. Jeg sier også f*** når jeg mister noe i gulvet.

Hva gjør det meg til?
Menneske antar jeg - og så lenge de på andre siden ikke klager på den jeg er så føler jeg meg egentlig fornøyd med å være menneske og menneskelig :)

De tre vise menn?

Igår hadde jeg en spesiell opplevelse.

Jeg våknet om morgenen, og siden barna var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene, hadde jeg ikke noe hastverk med å stå opp. Ble derfor liggende å strekke meg litt og slappe av. Mens jeg lå der ble bevisstheten min tatt ut av kroppen min og jeg svevde oppover i et stille og rolig tempo.
3 høye herrer kom til syne over meg, og jeg svevde opp til jeg sto over for de.

De hilste meg velkommen og ga meg en personlig beskjed. Og deretter spør de meg om jeg har et spørsmål?
Normalt ville jeg ha hatt 1000 spørsmål, men det eneste som sto klart for meg akkurat da var en bønn om at de kunne være så snille å hjelpe en venn av meg som trenger det. De smilte og sa at selvfølgelig ville de hjelpe. Ble deretter senket tilbake til kroppen min og jeg sto opp.

Disse 3 mennene har jeg møtt før, men det er lenge siden - helt tilbake til 1991. Da befant jeg meg rundt et bord hvor de 3 herrer satt rundt bordet, en på hver side og en over for meg. Foran meg på bordet var det et spill som så ut som monopol, og herren til venstre for meg sier: "Dette er livets spill".
Etter en liten pause fortsetter han: "Det finnes ingen regler i dette spillet, men du må passe deg for satanismen og titanismen".

Da våkner jeg og står opp. Beskjeden er jo klar, jeg kan gjøre akkurat det jeg vil i livet, men skal passe meg for satanisme og titanisme. Satanisme, som jeg oversatte med ondskap, er jo greit å forstå, men hva var titanisme for noe?

Begynte å lete i leksikon, var jo ikke internett på daværende tidspunkt, og finner en artikkel om en folkegruppe kalt "Titanere" som levde på jesu tid. Disse menneskene var grådige og elsket å leve i overflod, så da tenkte jeg ordet: "Materialisme", jeg skal passe meg for ondskap og materialisme/storhetsgalskap. Da forsto jeg beskjeden!

Men hvem er de 3 mennene? Det vet jeg faktisk ikke, men man får en begrenset tid hos dem hvor man får opplyst akkurat det man trenger å vite og ikke noe mer snikksnakk.
Er allikevel taknemmelig for svarene jeg har fått begge gangene da de har hjulpet meg til en bedre innsikt og en dypere livsforståelse.

Meningen med livet?

Idag fikk jeg en fin setning fra hjelperen til en klient:

" Å ikke finne meningen med livet er som å lese hvert eneste ord i en hel bok uten å forstå innholdet"

Den ga litt stoff til ettertanke.
Men hva er egentlig meningen med livet? Er det noe man skal ha med seg når man blir født? Eller er det noe man må finne ut i løpet av livet?
Slik jeg forsto det på hjelperen, er meningen med livet noe som er meget personlig, det er altså en personlig mening med livet man skal finne. Det spiller ingen rolle om et menneske finner en mening i livet ved å sitte i hagen og rote i jorden, eller om han velger å bli prest. Føler man en mening med det man gjør vil opplevelsen av det man gjør også gi deg en læring - uansett hva det er. Men føler man ikke noen mening i det man gjør vil ikke opplevelsene som følger handlingen gi deg noen læring - iallefall ikke før du ser sammenhengen/meningen med det.

For å finne meningen med det man gjør må man involvere seg følelsesmessig i handlingen. Altså du må spørre deg selv om hvorfor du gjør det du gjør, og det kan være i mange ledd i dine tanker som skaper en handling. Den enkleste og korteste veien til å føle mening er jo å gjøre som man har lyst til. Den mer kompliserte er at du gjør en handling, som du kanskje ikke syns er gøy, men fordi det skaper en helhet i ditt liv, som igjen avkaster noe du ønsker, eller har ønsket.

Akkurat ordene "har ønsket" skaper et clue i tilfelle du føler livet har mistet sin mening, da er nemlig meningen med livet ditt "gått ut på dato", og det er på tide å hente seg selv inn igjen og finne ut hvordan man ønsker livet skal gå videre i fremtiden.

Å ha en mening med livet er å jobbe seg mot, og med, en indre tilfredshet, det er ikke et håndfast bevis som er rundt deg, det er en følelse.

Jeg syns dette temaet er utrolig vanskelig å forstå for logikken, men personlig føler jeg selv en ganske sterk mening med mitt eget liv, så jeg skjønner hva hjelperen mener likevel. Temaet er så uhåndgripelig, men likevel så til stede i våre liv, og ikke minst viktig for oss.

Når en opplevelse kommer inn i vårt liv kan vi spørre: "Hva ga denne opplevelsen meg? hva lærte jeg? Hvordan kan jeg på best mulig måte bruke denne opplevelsen for meg selv og de som er rundt meg?"

Inni der et sted tror jeg meningen med livet ligger.....