Åndelig tull?

Sitter og ser på kanal 5 hvor et menneske påstår hun er vampyr og et anerkjent medium svarer at hun tydelig ser at "vampyren" kommer fra den 17. dimensjon. Hørte tidligere fra samme gruppe at man skulle legge ting ut i måneskinn en natt, eller var det 2, for å rense det.

Har ved andre anledninger hørt utenomjordisk språk i kanaliseringer som ikke gir noen mening, hilst på mennesker som presenterer seg som reptiler og mennesker som lager kruseduller på papir og forteller at det er kanalisert automat"skrift".

Så har vi alle reglene som å ta av seg alt av metall når man kanaliserer eller healer, og rense rommet for å beskytte seg mot dårlige energier og onde ånder.

I tillegg har jeg hørt mange gode råd om hvordan man skal bli renere og mer klar for en åndelig opplevelse - noe som ofte er meget tidskrevende.

Med fare for at mitt smilende og alltid diplomatiske image går helt til grunne her, må jeg si at alt dette begynner å bli vanskelig å forstå.

Er det meningen at den åndelige verden skal være så vanskelig å forstå at ingen egentlig forstår den?

Er det meningen at vi som mennesker med en jordisk/fysisk opplevelse skal bruke en masse tid til å komme ut av den fysiske opplevelsen og inn i den åndelige opplevelsen?
Men hva er da vitsen med en jordisk opplevelse?

Hva er ideen med å sette vampyrer fra andre dimensjoner og reptiler fra andre planeter på jorden? De vil garantert ikke føle seg hjemme her. Eller er de kommet for å hjelpe oss?? Men hvordan kan de hjelpe en rase de ikke forstår?
Eller er det meningen at vi skal hjelpe dem?

Hva er egentlig galt i å være et menneske og menneskelig?

Jeg jobber hver dag med åndelige ting og har aldri følt at de på andre siden ikke liker meg - selv om jeg gjør absolutt alt galt! Ikke mediterer jeg 3 ganger daglig, eller går med steiner som skal rense min energi, jeg tenker av og til en stygg tanke og ler av grovitser. Jeg sier også f*** når jeg mister noe i gulvet.

Hva gjør det meg til?
Menneske antar jeg - og så lenge de på andre siden ikke klager på den jeg er så føler jeg meg egentlig fornøyd med å være menneske og menneskelig :)

De tre vise menn?

Igår hadde jeg en spesiell opplevelse.

Jeg våknet om morgenen, og siden barna var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene, hadde jeg ikke noe hastverk med å stå opp. Ble derfor liggende å strekke meg litt og slappe av. Mens jeg lå der ble bevisstheten min tatt ut av kroppen min og jeg svevde oppover i et stille og rolig tempo.
3 høye herrer kom til syne over meg, og jeg svevde opp til jeg sto over for de.

De hilste meg velkommen og ga meg en personlig beskjed. Og deretter spør de meg om jeg har et spørsmål?
Normalt ville jeg ha hatt 1000 spørsmål, men det eneste som sto klart for meg akkurat da var en bønn om at de kunne være så snille å hjelpe en venn av meg som trenger det. De smilte og sa at selvfølgelig ville de hjelpe. Ble deretter senket tilbake til kroppen min og jeg sto opp.

Disse 3 mennene har jeg møtt før, men det er lenge siden - helt tilbake til 1991. Da befant jeg meg rundt et bord hvor de 3 herrer satt rundt bordet, en på hver side og en over for meg. Foran meg på bordet var det et spill som så ut som monopol, og herren til venstre for meg sier: "Dette er livets spill".
Etter en liten pause fortsetter han: "Det finnes ingen regler i dette spillet, men du må passe deg for satanismen og titanismen".

Da våkner jeg og står opp. Beskjeden er jo klar, jeg kan gjøre akkurat det jeg vil i livet, men skal passe meg for satanisme og titanisme. Satanisme, som jeg oversatte med ondskap, er jo greit å forstå, men hva var titanisme for noe?

Begynte å lete i leksikon, var jo ikke internett på daværende tidspunkt, og finner en artikkel om en folkegruppe kalt "Titanere" som levde på jesu tid. Disse menneskene var grådige og elsket å leve i overflod, så da tenkte jeg ordet: "Materialisme", jeg skal passe meg for ondskap og materialisme/storhetsgalskap. Da forsto jeg beskjeden!

Men hvem er de 3 mennene? Det vet jeg faktisk ikke, men man får en begrenset tid hos dem hvor man får opplyst akkurat det man trenger å vite og ikke noe mer snikksnakk.
Er allikevel taknemmelig for svarene jeg har fått begge gangene da de har hjulpet meg til en bedre innsikt og en dypere livsforståelse.

Meningen med livet?

Idag fikk jeg en fin setning fra hjelperen til en klient:

" Å ikke finne meningen med livet er som å lese hvert eneste ord i en hel bok uten å forstå innholdet"

Den ga litt stoff til ettertanke.
Men hva er egentlig meningen med livet? Er det noe man skal ha med seg når man blir født? Eller er det noe man må finne ut i løpet av livet?
Slik jeg forsto det på hjelperen, er meningen med livet noe som er meget personlig, det er altså en personlig mening med livet man skal finne. Det spiller ingen rolle om et menneske finner en mening i livet ved å sitte i hagen og rote i jorden, eller om han velger å bli prest. Føler man en mening med det man gjør vil opplevelsen av det man gjør også gi deg en læring - uansett hva det er. Men føler man ikke noen mening i det man gjør vil ikke opplevelsene som følger handlingen gi deg noen læring - iallefall ikke før du ser sammenhengen/meningen med det.

For å finne meningen med det man gjør må man involvere seg følelsesmessig i handlingen. Altså du må spørre deg selv om hvorfor du gjør det du gjør, og det kan være i mange ledd i dine tanker som skaper en handling. Den enkleste og korteste veien til å føle mening er jo å gjøre som man har lyst til. Den mer kompliserte er at du gjør en handling, som du kanskje ikke syns er gøy, men fordi det skaper en helhet i ditt liv, som igjen avkaster noe du ønsker, eller har ønsket.

Akkurat ordene "har ønsket" skaper et clue i tilfelle du føler livet har mistet sin mening, da er nemlig meningen med livet ditt "gått ut på dato", og det er på tide å hente seg selv inn igjen og finne ut hvordan man ønsker livet skal gå videre i fremtiden.

Å ha en mening med livet er å jobbe seg mot, og med, en indre tilfredshet, det er ikke et håndfast bevis som er rundt deg, det er en følelse.

Jeg syns dette temaet er utrolig vanskelig å forstå for logikken, men personlig føler jeg selv en ganske sterk mening med mitt eget liv, så jeg skjønner hva hjelperen mener likevel. Temaet er så uhåndgripelig, men likevel så til stede i våre liv, og ikke minst viktig for oss.

Når en opplevelse kommer inn i vårt liv kan vi spørre: "Hva ga denne opplevelsen meg? hva lærte jeg? Hvordan kan jeg på best mulig måte bruke denne opplevelsen for meg selv og de som er rundt meg?"

Inni der et sted tror jeg meningen med livet ligger.....

Tanker om det åndelige.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg skilte jeg meg fra den kristne tro da jeg var 12 år gammel, rett og slett fordi jeg aldri hørte noe fra Gud. Men har jeg hørt fra ham nå? Er det Gud som tok meg inn i lyset og ga meg åndelige evner?

Jeg fikk iallefall en guddommelig opplevelse og en følelse av et mektig nærvær som strakte seg langt utover min fatteavne. Men det jeg har hatt kontakt med fra den andre siden minner ikke i det hele tatt om det som står i bibelen. Ikke tar de seg selv høytidelig, og de har faktisk en humoristisk sans.

Noen eksempler her: En dame kommer inn på kontoret mitt og forteller om de vanskeligheter hun opplever ang dating av menn. Hun forteller at hun begynner å gå ut med de, men finner etterhvert ut av at de ikke er noe interessant allikevel og ville spørre ang dette. Den første kommunikasjonen jeg får tilbake fra de på andre siden er: "Du blir betatt av påfuglens fantastiske fjærdrakt, helt inntil du oppdager hvor lite hode den har".

En genialt bilde, men samtidig så morsomt at det er vanskelig å la være å le.

Mitt andre stjerneeksempel er fra en mann som oppsøkte meg for mange år siden. Hans problem var at han følte at mennesker rundt ham i alle år hadde gjort livet vanskelig. Da han var ferdig med å fortelle sin triste historie om alt andre mennesker hadde utsatt ham for, kommer det fra den andre siden: "Kjære dig, selvom noen kaster en tent bombe i fanget på dig, så trenger du jo ikke bli sittende med den"

Igjen et bilde, som var utrolig enkelt å forstå og ble egentlig ganske komisk oppe i hele den triste historien. De sa mye mer under denne seansen, men deres begynnersetning lyste opp hele samtalen og frigjorde ham litt i sinnet/hjertet.

Det siste eksempel kommer fra bare noen få dager siden, og kommer ikke fra en hjelper/engel eller høyere selv/Gud, men fra en avdød som heller ikke hadde mistet sin humoristiske sans selv om han hadde gått over på den andre siden. Hans kone var hos meg og spurte litt ang. gravstenen, hva han ønsket seg? Svaret fra ham var at han ikke egentlig brydde seg så mye med det, han sa: "Jeg oppholder meg ikke på gravstedet, hva skal jeg gjøre der? Jeg kjenner jo ikke de jeg ligger ved siden av heller".

Igjen et eksempel på humoristisk sans, og det ser ikke ut til at vi forsvinner og går over i et høytidlig lys når vi dør, men vi bevarer det vi er.

Det er nok noe gudommelig oppi der jeg har kontakt med, men jeg har valgt å gå væk fra den bibelske terminologien da jeg ikke føler at det som er "deroppe" minner om noe som er beskrevet i bibelen. Så jeg kaller det for Høyere selv, hjelpere, personligheter, vesener eller hva som måtte passe inn i øyeblikket.