Man skal ikke skue hunden på hårene.

"Man skal ikke skue hunden på hårene" sa min mor alltid til meg da jeg var liten, og betydningen av dette er at man ikke skal dømme andre mennesker ut fra hva man ser på overflaten. Man kan ikke se hva som befinner seg inni et menneske bare ved at se på dem. Denne erfaring har jeg hatt mange ganger på mitt kontor i mitt virke som kanal og clairvoyant, mennesker fra alle sosiale lag med mange forskjellige slags uttrykk - det fins noe godt, et potensiale i absolutt alle, uansett hvordan det ser ut utenpå. Mennesker er mennesker uansett hvilke valg de har tatt i deres liv, uansett hvordan disse valg har påvirket deres liv og i hvilken retning. Noen har vært heldige, andre mer uheldige i de valg de har tatt, men det endrer ikke det faktum at ethvert menneske har en diamant inni seg, og hvis sjelen får lov til å kaste sitt lys på denne diamanten, vil diamanten svare med å lyse opp og skinne igjennom hele personen både utvendig og innvendig.
Noen trenger hjelp til å koble sjelen til diamanten, mens andre finner ut av det selv, enten ved å gå sin livsvei eller ved livskriser - altså erfaring. Som barn la vi sjelen lyse og diamanten (personligheten) skinne, men vi kommer ofte bort fra dette når vi blir voksne, vi lar oss lede bort fra oss selv, og en del mennesker kommer plutselig til et punkt hvor de finner seg selv i mørket - livet har blitt meningsløst, og de undrer seg over hvordan de havnet der. Det finnes like mange forklaringer som mennesker på hvorfor vi havnet i mørket, men som oftes virker det som vi bruker så mye tid til å tilpasse oss omverdenen at vi glemmer hvem vi selv er, og når alt er tilpasset og alt skulle være i orden, så finner vi plutselig ut av at vi har glemt personligheten og sjelen et eller annet sted på veien.

Nettopp dette har nok skjedd for meg og hvis noen hadde fortalt meg for 7 måneder siden hvordan mitt liv ville se ut nå i januar 2011 hadde jeg rett og slett ikke trodd på det. Men nå da hele livet mitt har tatt en 90 graders dreining og snudd alt på hodet i tillegg, så prøver jeg å se tilbake på alt som har skjedd, og ser også at hele prosessen jeg har vært igjennom har vært nødvendig for meg og min sjel, det har vært tøfft og forunderlig på samme tid og har vist meg meget tydlig at "man ikke skal skue hunden på hårene". Av hensyn til alle involverte kan jeg ikke offentlig skrive så mye om den prosess jeg har vært igjennom, men kan fortelle at jeg i 5 måneder hver eneste morgen kl 5.30 har blitt vekket meget blidt av mine hjelpere eller hatt andre overnaturlige opplevelser som har fortalt meg om alt som skjer/kommer til å skje og hvordan jeg skulle håndtere alt som skjer og kommer til å skje. Opplevelserne har gitt meg retningssans og en dypere forståelse av denne prosessen - eller jeg vil hellere kalle det prosessene, fordi jeg har vært igjennom 2 parallelle prosesser samtidig. Det vanskeligste i disse prosessene var å akseptere den rene sannhet. Jeg var så hardt fokusert på at mitt liv SKULLE være slik det var - samtidig med at alt raslet sammen rundt meg og inni meg. Men da jeg aksepterte sannheten var det som om hele veien samlet seg foran meg og hvert eneste skritt fremover ble støttet og hjulpet frem av hjelpere, venner og selv mennesker jeg ikke egentlig i utgangspunktet hadde trodd skulle komme og støtte og hjelpe meg, de kom nesten utifra intet og hjalp meg.

Men jeg må si at de åndelige opplevelsene har vært overveldende og så ufattelig sterke at jeg ikke kan annet enn å bøye meg i støvet, og bli lydhør. Intet fra den andre siden har presset meg til å gjøre noe som helst, men de har så tydelig vist meg noe så viktig som sannheten, en sannhet som tok meg 2 smertefulle måneder å akseptere og inntil videre 4 1/2 måned å gå. Er fremdeles på vei i mitt liv og mine nye oppdagelser både inni meg og utenfor meg, gir meg stadig overraskelser og nye perspektiver av både positiv og negativ karakter.
Jeg tror jeg hadde mistet meg selv et sted bak i der, og plutselig oppdaget jeg det faktum at jeg hadde mistet meg selv. Å INNSE at jeg hadde gjort det var den vanskeligste delen, å komme tilbake til seg selv var fysisk og mentalt meget meget hardt - men helt nødvendig. Den erfaring jeg har lyst til å dele her er at jeg tror alle vil ha nytte av og stoppe opp av og til, og uten holdninger, fordomme og fastlåste tankemønstre bare SE livet sitt som det FAKTISK ER - altså se SANNHETEN. Når man først ser sannheten, vet man nøyaktig hvor man skal gå i livet slik at alt blir riktig. Det var iallefall slik det ble med meg!

GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!!! :)