onsdag 1. september 2010

Tanker om det åndelige.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg skilte jeg meg fra den kristne tro da jeg var 12 år gammel, rett og slett fordi jeg aldri hørte noe fra Gud. Men har jeg hørt fra ham nå? Er det Gud som tok meg inn i lyset og ga meg åndelige evner?

Jeg fikk iallefall en guddommelig opplevelse og en følelse av et mektig nærvær som strakte seg langt utover min fatteavne. Men det jeg har hatt kontakt med fra den andre siden minner ikke i det hele tatt om det som står i bibelen. Ikke tar de seg selv høytidelig, og de har faktisk en humoristisk sans.

Noen eksempler her: En dame kommer inn på kontoret mitt og forteller om de vanskeligheter hun opplever ang dating av menn. Hun forteller at hun begynner å gå ut med de, men finner etterhvert ut av at de ikke er noe interessant allikevel og ville spørre ang dette. Den første kommunikasjonen jeg får tilbake fra de på andre siden er: "Du blir betatt av påfuglens fantastiske fjærdrakt, helt inntil du oppdager hvor lite hode den har".

En genialt bilde, men samtidig så morsomt at det er vanskelig å la være å le.

Mitt andre stjerneeksempel er fra en mann som oppsøkte meg for mange år siden. Hans problem var at han følte at mennesker rundt ham i alle år hadde gjort livet vanskelig. Da han var ferdig med å fortelle sin triste historie om alt andre mennesker hadde utsatt ham for, kommer det fra den andre siden: "Kjære dig, selvom noen kaster en tent bombe i fanget på dig, så trenger du jo ikke bli sittende med den"

Igjen et bilde, som var utrolig enkelt å forstå og ble egentlig ganske komisk oppe i hele den triste historien. De sa mye mer under denne seansen, men deres begynnersetning lyste opp hele samtalen og frigjorde ham litt i sinnet/hjertet.

Det siste eksempel kommer fra bare noen få dager siden, og kommer ikke fra en hjelper/engel eller høyere selv/Gud, men fra en avdød som heller ikke hadde mistet sin humoristiske sans selv om han hadde gått over på den andre siden. Hans kone var hos meg og spurte litt ang. gravstenen, hva han ønsket seg? Svaret fra ham var at han ikke egentlig brydde seg så mye med det, han sa: "Jeg oppholder meg ikke på gravstedet, hva skal jeg gjøre der? Jeg kjenner jo ikke de jeg ligger ved siden av heller".

Igjen et eksempel på humoristisk sans, og det ser ikke ut til at vi forsvinner og går over i et høytidlig lys når vi dør, men vi bevarer det vi er.

Det er nok noe gudommelig oppi der jeg har kontakt med, men jeg har valgt å gå væk fra den bibelske terminologien da jeg ikke føler at det som er "deroppe" minner om noe som er beskrevet i bibelen. Så jeg kaller det for Høyere selv, hjelpere, personligheter, vesener eller hva som måtte passe inn i øyeblikket.

1 kommentar:

  1. Ja slik opplever jeg det: At jeg blir både veiledet og iblant irettesatt på en utrolig humoristisk måte!!

    SvarSlett