Livets utfordringer.

Jeg er heller ikke beskyttet mot å måtte takle utfordringene som livet tilbyr, men utfordringene er det vi lærer av og blir sterkere av.

De siste to måneder av mitt liv har vært en stor personlig utfordring, og er også grunnen til at jeg ikke har fått oppdatert min blogg. Jeg vil dog være mer aktiv etterhvert som utfordringen er håndtert, sortert og satt på plass, som forhåpentligvis er om ikke så alt for lenge :)

Selvom den siste tiden har snudd livet mitt på hodet vil jeg samtidig si at jeg aldri i mitt liv har følt meg så godt ivaretatt, fått så mye hjelp og hatt så mange åndelige opplevelser som i de siste to måneder. Hjelpen har både kommet fra den åndelige verden, men også fra det fysiske mellommenneskelige plan. Jeg har vært overrasket og overveldet av den hjelpen venner og bekjente og selv kunder har stilt opp med at jeg rett og slett har følt meg priviligert, og jeg vil derfor benytte anledningen til offentlig å takke alle som har stilt opp!

Vil også takke alle mine hjelpere, åndelige veiledere, høyere selv og andre personligheter jeg innen for det siste har fått kjennskap til, som etter tur og opp til flere ganger om dagen og natten har informert meg om hva som kommer til å skje, hvordan jeg har skulle takle utfordringene, som har forklart, illustrert, gitt meg en helt ufattelig styrke og støttet hvert eneste steg i denne prosessen. Det har rett og slett vært en helt fantastisk reise på det åndelige plan, og jeg vil aldri i mitt liv igjen tvile på at de "på andre siden" vil stille opp på alle tenkelige måter når vi virkelig trenger det!

Så kjære venner og alle som leser denne blogg, vit at hvis du virkelig trenger hjelpen, så er den faktisk der - både fysisk og åndelig!

Åndelig tull?

Sitter og ser på kanal 5 hvor et menneske påstår hun er vampyr og et anerkjent medium svarer at hun tydelig ser at "vampyren" kommer fra den 17. dimensjon. Hørte tidligere fra samme gruppe at man skulle legge ting ut i måneskinn en natt, eller var det 2, for å rense det.

Har ved andre anledninger hørt utenomjordisk språk i kanaliseringer som ikke gir noen mening, hilst på mennesker som presenterer seg som reptiler og mennesker som lager kruseduller på papir og forteller at det er kanalisert automat"skrift".

Så har vi alle reglene som å ta av seg alt av metall når man kanaliserer eller healer, og rense rommet for å beskytte seg mot dårlige energier og onde ånder.

I tillegg har jeg hørt mange gode råd om hvordan man skal bli renere og mer klar for en åndelig opplevelse - noe som ofte er meget tidskrevende.

Med fare for at mitt smilende og alltid diplomatiske image går helt til grunne her, må jeg si at alt dette begynner å bli vanskelig å forstå.

Er det meningen at den åndelige verden skal være så vanskelig å forstå at ingen egentlig forstår den?

Er det meningen at vi som mennesker med en jordisk/fysisk opplevelse skal bruke en masse tid til å komme ut av den fysiske opplevelsen og inn i den åndelige opplevelsen?
Men hva er da vitsen med en jordisk opplevelse?

Hva er ideen med å sette vampyrer fra andre dimensjoner og reptiler fra andre planeter på jorden? De vil garantert ikke føle seg hjemme her. Eller er de kommet for å hjelpe oss?? Men hvordan kan de hjelpe en rase de ikke forstår?
Eller er det meningen at vi skal hjelpe dem?

Hva er egentlig galt i å være et menneske og menneskelig?

Jeg jobber hver dag med åndelige ting og har aldri følt at de på andre siden ikke liker meg - selv om jeg gjør absolutt alt galt! Ikke mediterer jeg 3 ganger daglig, eller går med steiner som skal rense min energi, jeg tenker av og til en stygg tanke og ler av grovitser. Jeg sier også f*** når jeg mister noe i gulvet.

Hva gjør det meg til?
Menneske antar jeg - og så lenge de på andre siden ikke klager på den jeg er så føler jeg meg egentlig fornøyd med å være menneske og menneskelig :)

De tre vise menn?

Igår hadde jeg en spesiell opplevelse.

Jeg våknet om morgenen, og siden barna var på overnattingsbesøk hos besteforeldrene, hadde jeg ikke noe hastverk med å stå opp. Ble derfor liggende å strekke meg litt og slappe av. Mens jeg lå der ble bevisstheten min tatt ut av kroppen min og jeg svevde oppover i et stille og rolig tempo.
3 høye herrer kom til syne over meg, og jeg svevde opp til jeg sto over for de.

De hilste meg velkommen og ga meg en personlig beskjed. Og deretter spør de meg om jeg har et spørsmål?
Normalt ville jeg ha hatt 1000 spørsmål, men det eneste som sto klart for meg akkurat da var en bønn om at de kunne være så snille å hjelpe en venn av meg som trenger det. De smilte og sa at selvfølgelig ville de hjelpe. Ble deretter senket tilbake til kroppen min og jeg sto opp.

Disse 3 mennene har jeg møtt før, men det er lenge siden - helt tilbake til 1991. Da befant jeg meg rundt et bord hvor de 3 herrer satt rundt bordet, en på hver side og en over for meg. Foran meg på bordet var det et spill som så ut som monopol, og herren til venstre for meg sier: "Dette er livets spill".
Etter en liten pause fortsetter han: "Det finnes ingen regler i dette spillet, men du må passe deg for satanismen og titanismen".

Da våkner jeg og står opp. Beskjeden er jo klar, jeg kan gjøre akkurat det jeg vil i livet, men skal passe meg for satanisme og titanisme. Satanisme, som jeg oversatte med ondskap, er jo greit å forstå, men hva var titanisme for noe?

Begynte å lete i leksikon, var jo ikke internett på daværende tidspunkt, og finner en artikkel om en folkegruppe kalt "Titanere" som levde på jesu tid. Disse menneskene var grådige og elsket å leve i overflod, så da tenkte jeg ordet: "Materialisme", jeg skal passe meg for ondskap og materialisme/storhetsgalskap. Da forsto jeg beskjeden!

Men hvem er de 3 mennene? Det vet jeg faktisk ikke, men man får en begrenset tid hos dem hvor man får opplyst akkurat det man trenger å vite og ikke noe mer snikksnakk.
Er allikevel taknemmelig for svarene jeg har fått begge gangene da de har hjulpet meg til en bedre innsikt og en dypere livsforståelse.

Meningen med livet?

Idag fikk jeg en fin setning fra hjelperen til en klient:

" Å ikke finne meningen med livet er som å lese hvert eneste ord i en hel bok uten å forstå innholdet"

Den ga litt stoff til ettertanke.
Men hva er egentlig meningen med livet? Er det noe man skal ha med seg når man blir født? Eller er det noe man må finne ut i løpet av livet?
Slik jeg forsto det på hjelperen, er meningen med livet noe som er meget personlig, det er altså en personlig mening med livet man skal finne. Det spiller ingen rolle om et menneske finner en mening i livet ved å sitte i hagen og rote i jorden, eller om han velger å bli prest. Føler man en mening med det man gjør vil opplevelsen av det man gjør også gi deg en læring - uansett hva det er. Men føler man ikke noen mening i det man gjør vil ikke opplevelsene som følger handlingen gi deg noen læring - iallefall ikke før du ser sammenhengen/meningen med det.

For å finne meningen med det man gjør må man involvere seg følelsesmessig i handlingen. Altså du må spørre deg selv om hvorfor du gjør det du gjør, og det kan være i mange ledd i dine tanker som skaper en handling. Den enkleste og korteste veien til å føle mening er jo å gjøre som man har lyst til. Den mer kompliserte er at du gjør en handling, som du kanskje ikke syns er gøy, men fordi det skaper en helhet i ditt liv, som igjen avkaster noe du ønsker, eller har ønsket.

Akkurat ordene "har ønsket" skaper et clue i tilfelle du føler livet har mistet sin mening, da er nemlig meningen med livet ditt "gått ut på dato", og det er på tide å hente seg selv inn igjen og finne ut hvordan man ønsker livet skal gå videre i fremtiden.

Å ha en mening med livet er å jobbe seg mot, og med, en indre tilfredshet, det er ikke et håndfast bevis som er rundt deg, det er en følelse.

Jeg syns dette temaet er utrolig vanskelig å forstå for logikken, men personlig føler jeg selv en ganske sterk mening med mitt eget liv, så jeg skjønner hva hjelperen mener likevel. Temaet er så uhåndgripelig, men likevel så til stede i våre liv, og ikke minst viktig for oss.

Når en opplevelse kommer inn i vårt liv kan vi spørre: "Hva ga denne opplevelsen meg? hva lærte jeg? Hvordan kan jeg på best mulig måte bruke denne opplevelsen for meg selv og de som er rundt meg?"

Inni der et sted tror jeg meningen med livet ligger.....

Tanker om det åndelige.

Som jeg skrev i mitt forrige innlegg skilte jeg meg fra den kristne tro da jeg var 12 år gammel, rett og slett fordi jeg aldri hørte noe fra Gud. Men har jeg hørt fra ham nå? Er det Gud som tok meg inn i lyset og ga meg åndelige evner?

Jeg fikk iallefall en guddommelig opplevelse og en følelse av et mektig nærvær som strakte seg langt utover min fatteavne. Men det jeg har hatt kontakt med fra den andre siden minner ikke i det hele tatt om det som står i bibelen. Ikke tar de seg selv høytidelig, og de har faktisk en humoristisk sans.

Noen eksempler her: En dame kommer inn på kontoret mitt og forteller om de vanskeligheter hun opplever ang dating av menn. Hun forteller at hun begynner å gå ut med de, men finner etterhvert ut av at de ikke er noe interessant allikevel og ville spørre ang dette. Den første kommunikasjonen jeg får tilbake fra de på andre siden er: "Du blir betatt av påfuglens fantastiske fjærdrakt, helt inntil du oppdager hvor lite hode den har".

En genialt bilde, men samtidig så morsomt at det er vanskelig å la være å le.

Mitt andre stjerneeksempel er fra en mann som oppsøkte meg for mange år siden. Hans problem var at han følte at mennesker rundt ham i alle år hadde gjort livet vanskelig. Da han var ferdig med å fortelle sin triste historie om alt andre mennesker hadde utsatt ham for, kommer det fra den andre siden: "Kjære dig, selvom noen kaster en tent bombe i fanget på dig, så trenger du jo ikke bli sittende med den"

Igjen et bilde, som var utrolig enkelt å forstå og ble egentlig ganske komisk oppe i hele den triste historien. De sa mye mer under denne seansen, men deres begynnersetning lyste opp hele samtalen og frigjorde ham litt i sinnet/hjertet.

Det siste eksempel kommer fra bare noen få dager siden, og kommer ikke fra en hjelper/engel eller høyere selv/Gud, men fra en avdød som heller ikke hadde mistet sin humoristiske sans selv om han hadde gått over på den andre siden. Hans kone var hos meg og spurte litt ang. gravstenen, hva han ønsket seg? Svaret fra ham var at han ikke egentlig brydde seg så mye med det, han sa: "Jeg oppholder meg ikke på gravstedet, hva skal jeg gjøre der? Jeg kjenner jo ikke de jeg ligger ved siden av heller".

Igjen et eksempel på humoristisk sans, og det ser ikke ut til at vi forsvinner og går over i et høytidlig lys når vi dør, men vi bevarer det vi er.

Det er nok noe gudommelig oppi der jeg har kontakt med, men jeg har valgt å gå væk fra den bibelske terminologien da jeg ikke føler at det som er "deroppe" minner om noe som er beskrevet i bibelen. Så jeg kaller det for Høyere selv, hjelpere, personligheter, vesener eller hva som måtte passe inn i øyeblikket.

Begynnelsen.

Jeg har i mange år jobbet med kanalisering, healing og åndelig veiledning på heltid. En spesiell jobb som både kan være krevende, morsom, trist og utrolig spennende.


Jeg valgte ikke bevisst å jobbe med kanalisering, vil nærmest si at det bare ble slik....


Begynnelsen for dette kom da jeg var 16 år gammel og havnet i en bilulykke. Jeg og den kjæresten jeg hadde på daværende tidspunkt, hadde vært på et tivoli en lørdag kveld. Tivoliet stengte kl 2 på natten, og vi var de siste som gikk ut der ifra.
Han var 19 år gammel, hadde førerkort og en eldre bil. Vi hadde kommet dit ganske seint, så bilen sto lengst borte fra tivoli inngangen, og vi gikk nå den lange veien over parkeringsplassen til den eneste og siste bilen som sto igjen.
Jeg kan ikke påstå at jeg var helt edru da jeg forlot tivoliet, men i det samme jeg ser bilen blir jeg plutselig helt klar i hodet og en mannsstemme trenger igjennom inni hodet mitt med beskjeden: "Dette kommer til å gå galt!".
Jeg rister ordene av meg og tenker: "Nei nei, det går bra, tar bare 20 minutter å kjøre hjem. Dessuten kan jeg ikke ringe til foreldrene mine nå klokken 2 om natta".
Men ordene kommer igjen og igjen, med samme sterke mannstemmen: "Dette kommer til å gå galt!"
Fremme ved bilen, åpner bildøren og setter meg nølende inn i bilen med en bønn: "Dette går bra, det er ikke så langt hjem. Dette går bra". Fumler etter sikkerhetsbeltet, men da kommer mannstemmen enda sterkere inni hodet mitt med ordene: "Hvis du endelig MÅ sette deg inn i den bilen så skal du IKKE ta på sikkerhetsbeltet". Den beskjeden var så sterk at jeg bare slapp beltet med en gang.


Det ble som mannstemmen hadde sagt - det gikk galt! Kjæresten min sovna bak rattet, kom over i feil kjørebane, og en trailer ramte litt av bakparten på bilen. Vi forsvant ned i grøfta og rullet mange ganger rundt før bilen sto stille. Det merkelige var at i det bilen skrenser over på andre kjørefeltet, da befinner jeg meg plutselig ikke inni i bilen, og heller ikke inni kroppen, men jeg står over hele scenen og ser på alt i et fugleperspektiv. Ved siden av meg står en mann og holder meg på den venstre skulder og sier: "Dette går bra, bare vent litt her du".
Jeg blir stående deroppe og se på bilens dans over veien og rullende nede i grøfta, jeg ser kroppen min bli slengt rundt inni der og tenker: "Håper bilen lander på hjulene, da blir det lettere å komme seg ut etterpå".
Og den lander faktisk på hjulene med snuten godt plantet nede i grøften, og mannen ved siden av meg sier: "Sådan. Nå kan du gå tilbake", og vips så kom jeg tilbake i kroppen min, åpner bildøren og GÅR UT!
Hadde et stort blåmerke på låret og neseblod, men det var jo minimalt i forhold til at bilen var et totalvrak. Kjæresten min forlater også bilen uskadet. Bilbeltet hadde satt seg fast på min side, og hadde jeg hatt det på kunne det faktisk ha gått mye værre. 
Nå må jeg få lov å være moralsk å si at man selvfølgelig bør ha bilbelte på seg når man kjører bil, for i langt de fleste tilfellene vil det være noe som kan redde livet ditt - men jeg kom ut for den unntakelsen hvor bilbeltet kan være en hindring istedet for en redning, og jeg fikk faktisk beskjed om det på forhånd.
Etter denne hendelsen fulgte andre merkelige opplevelser. Jeg fikk ødelagt min innsovning hver kveld for når jeg la meg fikk jeg helt fast noe som kalles for en søvnparalyse. 


En søvnparalyse er (fra Wikipedia): 


"Søvnparalyse, også kalt hypnagogia, er en tilstand med midlertidig lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn. Fysiologisk er tilstanden nært beslektet til paralysen som oppstår som en naturlig del av REM-søvn. Søvnparalyse oppstår når hjernen våkner fra en REM-tilstand, men kroppen fortsetter å være paralysert. Dette fører til at personen er lys våken, men er ute av stand til å røre seg. Personen kan også oppleve hallusinasjoner, så som om noe ukjent er tilstede i rommet. Personen kan også mistolke objekter i rommet til å være noe annet enn det de er.

Et fåtall kjenner begrepet søvnparalyse, noe som kan gjøre det til en veldig skremmende opplevelse all den tid man ikke vet hva det er.

Som oftest tolker pasienten søvnparalysen som et mareritt eller en drøm. Hallusinasjoner av uvirkelige gjenstander og skapninger i et ellers kjent soverom vil støtte denne konklusjonen."

Den første tiden hadde jeg ikke noe annet enn selve paralysen samt en kraftig lyd som gikk gjennom kroppen min fra føttene til hodet. Ingen hallusinasjoner eller skapninger dukket opp i denne tilstanden for meg, kun paralysen og lyden. Lyden minnte meg om en jettmotor fra et fly og når lyden kom opp til hodet følte jeg at hodet mitt skulle sprenges fra innsiden. Denne lyden gjenntok sin pulsering fra føttene til hodet mange ganger helt inntil paralysen ga seg. Dette var både ubehagelig og skremmende og jeg hadde absolutt ikke lyst til å gå og legge meg.

Etter nesten et år med denne paralysen hver kveld begynte jeg at venne meg til det, men den var slitsom. Ofte lå jeg bare å tenkte mens det holdt på og ventet til den ga seg. Men en kveld ble jeg lei og råpte i tankene: "Jeg vil UT". Plutselig ga paralysen seg og jeg begynte å sveve oppover mot taket. Jeg snudde hodet mitt og kikket ned på sengen, og DER lå jo kroppen min! Neste tanke som kom inn i hodet mitt var: "Ups, jeg er død... hva skal jeg finne på nå?"

Så begynte jeg å streve med å få kontroll over den "nye" svevende kroppen - noe som absolutt ikke var så enkelt. Men før jeg fikk kontroll over den, var jeg plutselig tilbake i den ekte kroppen min på sengen. Herlig, så var jeg ikke død likevel!

Etterfølgende kvelder begynte jeg å sveve ut av kroppen min hver kveld jeg hadde søvnparalyse, så det ble den nye trenden. Stevde fryktelig med å få kontroll over den svevende kroppen, men fant en slags metode med svømmetak i lufta, og da kom jeg frem 1 til 2 cm av gangen - fryktelig tregt, men det virket.

En kveld jeg svevde rundt på rommet mitt bestemte jeg meg for å "svømme" opp til foreldrene mine for å si til de at dette faktisk ikke var særlig normalt og sveve rundt på denne måten hver kveld. Jeg bodde i kjelleren og de på 1. etasje, så det var et forferdelig strev i denne tilstanden og komme opp trappene, men jeg klarte det etter mye "svømming". Kom meg inn på stuen, da svevende helt oppe under taket. Jeg la merke til at hvordan de satt i sofaen. Min mor satt å leste en bok med et rødt omslag, sikkert en hun nettopp hadde begynt på da hun satt å leste på de første sidene. Min far leste avisa, så også hvilken avis han leste (de holdt 3 forskjellige avisa den gang). Og mest av alt la jeg merke til at tv'et var slått av - noe som var helt utrolig, da tv'et ALLTID sto på hele kvelden til de gikk og la seg.

Jeg skulle akkurat til å si til dem: "Hallo, ser dere meg, kan dere hjelpe meg?", da jeg ble trukket bakover, ned gjennom gulvet og landet i kroppen min på sengen. Jeg slo på lyset, reiste meg fort opp, gikk ut av sengen og marsjerte opp trappene og tenkte jeg skulle si til foreldrene mine: "Hei, så dere meg ikke svevende oppe under taket ista?". Inntil jeg fikk gjentatt setningen en gang til inni hodet og hørte hvor sinnsykt det hørtes ut. Jeg valgte da å gå ut på kjøkkenet og ta meg et glass vann og gikk så inn på stuen med vannet i hånden, og til min store overraskelse satt de akkurat slik jeg hadde sett dem i den andre tilstanden, med nøyaktig den boka og den avisa, og tv'et var slått av.

Det fikk meg til å tenke, men kom ikke på noe svar og jeg sa aldri noe til foreldrene mine om dette her heller. Må også bare nevne i denne sammenheng at min mor jobbet på en lukket psykiatisk avdeling - så tanken på å skulle fortelle om disse opplevelsene her var kanskje ikke så fristende.

Bortsett fra alle disse reiser på kvelden/natta i et ukjent univers med en ustyrlig svevende kropp, begynte jeg også å oppfange nærvær av noe eller noen. Dette var ikke under søvnparalysene, men når jeg satt helt våken og normal, snakket med venner, hørte musikk eller noe annet, så kunne jeg plutselig se skygger av mennesker. En enkel gang var det fire skygger som var så tydelige at selv de to venninner jeg hadde på besøk også så dem.

Jeg forsto veldig lite av disse opplevelsene den gangen, mest av alt skremte de meg, så jeg snakket ikke så mye med venner eller familie om det. Prøvde å leve som en normal teenåring, og det tror jeg egentlig jeg fikk ganske bra til :)

Jeg var ikke religiøs eller opptatt av det åndelige som teenåring. Jeg skilte meg fra den kristne religionen som 12 åring. Da hadde jeg sammen med min mor bedt kveldsbønn hver kveld ved sengen før jeg la meg, men Gud glimret med sitt fravær og han svarte aldri på noe av det vi ba om, så til slutt tenkte jeg at han rett og slett ikke eksisterte, eller så brydde han seg ikke om oss. Og da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville tro på ham mer!

Som person er jeg ganske jordnær, og som teenåring har jeg gjort det meste - gått rundt i København barbert på sidene av hodet og med hanekam. Senere som heavyrocker med langt svart hår, motorsykkeljakke og vært på et utall heavyrock koncerter, yndlingsbandet var Metallica. Drukket meg så full at min mor måtte hente meg når jeg spydde som en gris. Som sagt, jeg var ikke noen unormal teenåring, kanskje heller litt vill. Men er idag glad for alle de erfaringene jeg har gjort og det har nok gjort meg til et lite fordømmende menneske. Jeg aksepterer alle uansett hvilket samfunnslag de kommer fra og alt de gjør, så lenge de ikke gjør skade på andre levende vesener.

Som 19 åring treffer jeg min norske mann, som jeg idag er gift og har to herlige sønner med. Jeg flyttet til Norge i februar 1991 og har blitt værende her. Men disse evnene som har fulgt meg siden jeg var 16 år utviklet seg ganske kraftig etter jeg kom til Norge. Mannen min er et åpent vesen, og jeg snakket mye med ham om disse tingene og sammen fikk vi begge en større forståelse av alt. Vi leste masse bøker om emnet og snakket sammen hele netter til langt ut på morgenkvisten. Vi begynte å prøve ut forskjellige ting fra bøkene vi leste, bla Silvametoden. 

Men det var først da jeg fikk en venninne på besøk fra Danmark at det store gjennombruddet kom. Jeg satt med min venninne i vår lille hypelleilighet (i 1992) og hun fortalte om noen problemer hun følte på, og mens hun prater blir min bevissthet trukket vekk fra samtalen, opp igjennom hodet mitt og inn i et lys. I det lyset, som jeg oppfatter som en person, får jeg en "pakke" inni i hele min bevissthet. "Pakken" inneholder en viten, og det jeg får vite er at jeg nå er istand til at hjelpe andre mennesker ved å kunne se og forstå deres følelser og deres følelsesmessige konflinkter. Jeg vil også kunne se sammenhengen mellom kroppen og dens problemer og det mentale som forårsaker det, samt at jeg nå får tilgang til å kunne snakke med "de deroppe" og få råd og veiledning når jeg måtte ønske det.

Bevisstheten min blir så satt tilbake til samtalen med min venninne, hvor hun egentlig ikke har kommet lenger enn til slutningen av setningen hun begynte på før jeg "forsvant". Og jeg svarer bare: "Jeg tror jeg kan hjelpe deg med dine problemer", og så setter jeg meg tilbake, lukker øynene og holder en 2 timers seanse for henne hvor jeg både ser på hennes kropp, hennes følelser og utreder alt slik at det blir lettere for henne og forstå seg selv og komme videre. Da jeg er ferdig sier hun: "Hvorfor har du aldri fortalt meg at du kan dette her?" og jeg svarer: "Nei, fordi jeg kunne ikke dette før akkurat nå!"

Dette ble starten på min jobb, og jeg har siden den gangen jobbet med dette. Ikke fordi jeg bevisst valgte det, men fordi at den venninnen fortalte til en annen at jeg kunne gjøre dette, og så spredte det seg litt og litt med venninners venners venner med familie osv. Og til slutt ble det heldagsjobb.

Jeg har siden jeg startet møtt mange i det alternative miljøet, og de fleste ønsker å hjelpe andre mennesker og det er jo bare positivt. Men siden jeg egentlig IKKE er alternativ er det en del ting som virker merkelig på meg, noe jeg også kommer til å ta opp her innimellom. Personlig lever jeg et helt normalt liv med mann, 2 barn, en hest og en 17 år gammel katt. Min åndelige side er en del av meg, og jeg kan prate med de og spørre om råd - når jeg kommer på det! Har nemlig en tendens til å glemme deres tilgjengelighet og rote rundt liksom alle andre, inntil de på andre siden forbarmer seg over meg og gir meg et svar selvom jeg ikke har spurt etter det.

Ideen i denne bloggen her er å få det åndelige mer ned på et normalt plan uten så mye fiksfakserier ved at gi andre tilgang til mine tanker (også når jeg får svar fra "den andre siden"). Altså hvordan fortoner et normalt liv seg med en åndelig dimensjon inni der? Jeg ønsker ikke å fremstille meg selv som et fantastisk eller overjordisk menneske som kan alt og får til alt fordi jeg har "kontakt", jeg ønsker å bli sett på som et normalt menneske som faktisk sitter å undrer seg over mye forskjellig, og fremdeles blir overrasket og fasinert av svar jeg kan få - både på kontoret og hjemme.

Så bloggen her kommer til å handle om "Min åndelige hverdag"!