Jeg valgte ikke bevisst å jobbe med kanalisering, vil nærmest si at det bare ble slik....
Begynnelsen for dette kom da jeg var 16 år gammel og havnet i en bilulykke. Jeg og den kjæresten jeg hadde på daværende tidspunkt, hadde vært på et tivoli en lørdag kveld. Tivoliet stengte kl 2 på natten, og vi var de siste som gikk ut der ifra.
Han var 19 år gammel, hadde førerkort og en eldre bil. Vi hadde kommet dit ganske seint, så bilen sto lengst borte fra tivoli inngangen, og vi gikk nå den lange veien over parkeringsplassen til den eneste og siste bilen som sto igjen.
Jeg kan ikke påstå at jeg var helt edru da jeg forlot tivoliet, men i det samme jeg ser bilen blir jeg plutselig helt klar i hodet og en mannsstemme trenger igjennom inni hodet mitt med beskjeden: "Dette kommer til å gå galt!".
Jeg rister ordene av meg og tenker: "Nei nei, det går bra, tar bare 20 minutter å kjøre hjem. Dessuten kan jeg ikke ringe til foreldrene mine nå klokken 2 om natta".
Men ordene kommer igjen og igjen, med samme sterke mannstemmen: "Dette kommer til å gå galt!"
Fremme ved bilen, åpner bildøren og setter meg nølende inn i bilen med en bønn: "Dette går bra, det er ikke så langt hjem. Dette går bra". Fumler etter sikkerhetsbeltet, men da kommer mannstemmen enda sterkere inni hodet mitt med ordene: "Hvis du endelig MÅ sette deg inn i den bilen så skal du IKKE ta på sikkerhetsbeltet". Den beskjeden var så sterk at jeg bare slapp beltet med en gang.
Det ble som mannstemmen hadde sagt - det gikk galt! Kjæresten min sovna bak rattet, kom over i feil kjørebane, og en trailer ramte litt av bakparten på bilen. Vi forsvant ned i grøfta og rullet mange ganger rundt før bilen sto stille. Det merkelige var at i det bilen skrenser over på andre kjørefeltet, da befinner jeg meg plutselig ikke inni i bilen, og heller ikke inni kroppen, men jeg står over hele scenen og ser på alt i et fugleperspektiv. Ved siden av meg står en mann og holder meg på den venstre skulder og sier: "Dette går bra, bare vent litt her du".
Jeg blir stående deroppe og se på bilens dans over veien og rullende nede i grøfta, jeg ser kroppen min bli slengt rundt inni der og tenker: "Håper bilen lander på hjulene, da blir det lettere å komme seg ut etterpå".
Og den lander faktisk på hjulene med snuten godt plantet nede i grøften, og mannen ved siden av meg sier: "Sådan. Nå kan du gå tilbake", og vips så kom jeg tilbake i kroppen min, åpner bildøren og GÅR UT!
Hadde et stort blåmerke på låret og neseblod, men det var jo minimalt i forhold til at bilen var et totalvrak. Kjæresten min forlater også bilen uskadet. Bilbeltet hadde satt seg fast på min side, og hadde jeg hatt det på kunne det faktisk ha gått mye værre.
Nå må jeg få lov å være moralsk å si at man selvfølgelig bør ha bilbelte på seg når man kjører bil, for i langt de fleste tilfellene vil det være noe som kan redde livet ditt - men jeg kom ut for den unntakelsen hvor bilbeltet kan være en hindring istedet for en redning, og jeg fikk faktisk beskjed om det på forhånd.
Etter denne hendelsen fulgte andre merkelige opplevelser. Jeg fikk ødelagt min innsovning hver kveld for når jeg la meg fikk jeg helt fast noe som kalles for en søvnparalyse.
En søvnparalyse er (fra Wikipedia):
"Søvnparalyse, også kalt hypnagogia, er en tilstand med midlertidig lammelse av kroppen (paralyse) rett etter at en person våkner eller er i ferd med å falle i søvn. Fysiologisk er tilstanden nært beslektet til paralysen som oppstår som en naturlig del av REM-søvn. Søvnparalyse oppstår når hjernen våkner fra en REM-tilstand, men kroppen fortsetter å være paralysert. Dette fører til at personen er lys våken, men er ute av stand til å røre seg. Personen kan også oppleve hallusinasjoner, så som om noe ukjent er tilstede i rommet. Personen kan også mistolke objekter i rommet til å være noe annet enn det de er.
Et fåtall kjenner begrepet søvnparalyse, noe som kan gjøre det til en veldig skremmende opplevelse all den tid man ikke vet hva det er.
Som oftest tolker pasienten søvnparalysen som et mareritt eller en drøm. Hallusinasjoner av uvirkelige gjenstander og skapninger i et ellers kjent soverom vil støtte denne konklusjonen."
Den første tiden hadde jeg ikke noe annet enn selve paralysen samt en kraftig lyd som gikk gjennom kroppen min fra føttene til hodet. Ingen hallusinasjoner eller skapninger dukket opp i denne tilstanden for meg, kun paralysen og lyden. Lyden minnte meg om en jettmotor fra et fly og når lyden kom opp til hodet følte jeg at hodet mitt skulle sprenges fra innsiden. Denne lyden gjenntok sin pulsering fra føttene til hodet mange ganger helt inntil paralysen ga seg. Dette var både ubehagelig og skremmende og jeg hadde absolutt ikke lyst til å gå og legge meg.
Etter nesten et år med denne paralysen hver kveld begynte jeg at venne meg til det, men den var slitsom. Ofte lå jeg bare å tenkte mens det holdt på og ventet til den ga seg. Men en kveld ble jeg lei og råpte i tankene: "Jeg vil UT". Plutselig ga paralysen seg og jeg begynte å sveve oppover mot taket. Jeg snudde hodet mitt og kikket ned på sengen, og DER lå jo kroppen min! Neste tanke som kom inn i hodet mitt var: "Ups, jeg er død... hva skal jeg finne på nå?"
Så begynte jeg å streve med å få kontroll over den "nye" svevende kroppen - noe som absolutt ikke var så enkelt. Men før jeg fikk kontroll over den, var jeg plutselig tilbake i den ekte kroppen min på sengen. Herlig, så var jeg ikke død likevel!
Etterfølgende kvelder begynte jeg å sveve ut av kroppen min hver kveld jeg hadde søvnparalyse, så det ble den nye trenden. Stevde fryktelig med å få kontroll over den svevende kroppen, men fant en slags metode med svømmetak i lufta, og da kom jeg frem 1 til 2 cm av gangen - fryktelig tregt, men det virket.
En kveld jeg svevde rundt på rommet mitt bestemte jeg meg for å "svømme" opp til foreldrene mine for å si til de at dette faktisk ikke var særlig normalt og sveve rundt på denne måten hver kveld. Jeg bodde i kjelleren og de på 1. etasje, så det var et forferdelig strev i denne tilstanden og komme opp trappene, men jeg klarte det etter mye "svømming". Kom meg inn på stuen, da svevende helt oppe under taket. Jeg la merke til at hvordan de satt i sofaen. Min mor satt å leste en bok med et rødt omslag, sikkert en hun nettopp hadde begynt på da hun satt å leste på de første sidene. Min far leste avisa, så også hvilken avis han leste (de holdt 3 forskjellige avisa den gang). Og mest av alt la jeg merke til at tv'et var slått av - noe som var helt utrolig, da tv'et ALLTID sto på hele kvelden til de gikk og la seg.
Jeg skulle akkurat til å si til dem: "Hallo, ser dere meg, kan dere hjelpe meg?", da jeg ble trukket bakover, ned gjennom gulvet og landet i kroppen min på sengen. Jeg slo på lyset, reiste meg fort opp, gikk ut av sengen og marsjerte opp trappene og tenkte jeg skulle si til foreldrene mine: "Hei, så dere meg ikke svevende oppe under taket ista?". Inntil jeg fikk gjentatt setningen en gang til inni hodet og hørte hvor sinnsykt det hørtes ut. Jeg valgte da å gå ut på kjøkkenet og ta meg et glass vann og gikk så inn på stuen med vannet i hånden, og til min store overraskelse satt de akkurat slik jeg hadde sett dem i den andre tilstanden, med nøyaktig den boka og den avisa, og tv'et var slått av.
Det fikk meg til å tenke, men kom ikke på noe svar og jeg sa aldri noe til foreldrene mine om dette her heller. Må også bare nevne i denne sammenheng at min mor jobbet på en lukket psykiatisk avdeling - så tanken på å skulle fortelle om disse opplevelsene her var kanskje ikke så fristende.
Bortsett fra alle disse reiser på kvelden/natta i et ukjent univers med en ustyrlig svevende kropp, begynte jeg også å oppfange nærvær av noe eller noen. Dette var ikke under søvnparalysene, men når jeg satt helt våken og normal, snakket med venner, hørte musikk eller noe annet, så kunne jeg plutselig se skygger av mennesker. En enkel gang var det fire skygger som var så tydelige at selv de to venninner jeg hadde på besøk også så dem.
Jeg forsto veldig lite av disse opplevelsene den gangen, mest av alt skremte de meg, så jeg snakket ikke så mye med venner eller familie om det. Prøvde å leve som en normal teenåring, og det tror jeg egentlig jeg fikk ganske bra til :)
Jeg var ikke religiøs eller opptatt av det åndelige som teenåring. Jeg skilte meg fra den kristne religionen som 12 åring. Da hadde jeg sammen med min mor bedt kveldsbønn hver kveld ved sengen før jeg la meg, men Gud glimret med sitt fravær og han svarte aldri på noe av det vi ba om, så til slutt tenkte jeg at han rett og slett ikke eksisterte, eller så brydde han seg ikke om oss. Og da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville tro på ham mer!
Som person er jeg ganske jordnær, og som teenåring har jeg gjort det meste - gått rundt i København barbert på sidene av hodet og med hanekam. Senere som heavyrocker med langt svart hår, motorsykkeljakke og vært på et utall heavyrock koncerter, yndlingsbandet var Metallica. Drukket meg så full at min mor måtte hente meg når jeg spydde som en gris. Som sagt, jeg var ikke noen unormal teenåring, kanskje heller litt vill. Men er idag glad for alle de erfaringene jeg har gjort og det har nok gjort meg til et lite fordømmende menneske. Jeg aksepterer alle uansett hvilket samfunnslag de kommer fra og alt de gjør, så lenge de ikke gjør skade på andre levende vesener.
Som 19 åring treffer jeg min norske mann, som jeg idag er gift og har to herlige sønner med. Jeg flyttet til Norge i februar 1991 og har blitt værende her. Men disse evnene som har fulgt meg siden jeg var 16 år utviklet seg ganske kraftig etter jeg kom til Norge. Mannen min er et åpent vesen, og jeg snakket mye med ham om disse tingene og sammen fikk vi begge en større forståelse av alt. Vi leste masse bøker om emnet og snakket sammen hele netter til langt ut på morgenkvisten. Vi begynte å prøve ut forskjellige ting fra bøkene vi leste, bla Silvametoden.
Men det var først da jeg fikk en venninne på besøk fra Danmark at det store gjennombruddet kom. Jeg satt med min venninne i vår lille hypelleilighet (i 1992) og hun fortalte om noen problemer hun følte på, og mens hun prater blir min bevissthet trukket vekk fra samtalen, opp igjennom hodet mitt og inn i et lys. I det lyset, som jeg oppfatter som en person, får jeg en "pakke" inni i hele min bevissthet. "Pakken" inneholder en viten, og det jeg får vite er at jeg nå er istand til at hjelpe andre mennesker ved å kunne se og forstå deres følelser og deres følelsesmessige konflinkter. Jeg vil også kunne se sammenhengen mellom kroppen og dens problemer og det mentale som forårsaker det, samt at jeg nå får tilgang til å kunne snakke med "de deroppe" og få råd og veiledning når jeg måtte ønske det.
Bevisstheten min blir så satt tilbake til samtalen med min venninne, hvor hun egentlig ikke har kommet lenger enn til slutningen av setningen hun begynte på før jeg "forsvant". Og jeg svarer bare: "Jeg tror jeg kan hjelpe deg med dine problemer", og så setter jeg meg tilbake, lukker øynene og holder en 2 timers seanse for henne hvor jeg både ser på hennes kropp, hennes følelser og utreder alt slik at det blir lettere for henne og forstå seg selv og komme videre. Da jeg er ferdig sier hun: "Hvorfor har du aldri fortalt meg at du kan dette her?" og jeg svarer: "Nei, fordi jeg kunne ikke dette før akkurat nå!"
Dette ble starten på min jobb, og jeg har siden den gangen jobbet med dette. Ikke fordi jeg bevisst valgte det, men fordi at den venninnen fortalte til en annen at jeg kunne gjøre dette, og så spredte det seg litt og litt med venninners venners venner med familie osv. Og til slutt ble det heldagsjobb.
Jeg har siden jeg startet møtt mange i det alternative miljøet, og de fleste ønsker å hjelpe andre mennesker og det er jo bare positivt. Men siden jeg egentlig IKKE er alternativ er det en del ting som virker merkelig på meg, noe jeg også kommer til å ta opp her innimellom. Personlig lever jeg et helt normalt liv med mann, 2 barn, en hest og en 17 år gammel katt. Min åndelige side er en del av meg, og jeg kan prate med de og spørre om råd - når jeg kommer på det! Har nemlig en tendens til å glemme deres tilgjengelighet og rote rundt liksom alle andre, inntil de på andre siden forbarmer seg over meg og gir meg et svar selvom jeg ikke har spurt etter det.
Ideen i denne bloggen her er å få det åndelige mer ned på et normalt plan uten så mye fiksfakserier ved at gi andre tilgang til mine tanker (også når jeg får svar fra "den andre siden"). Altså hvordan fortoner et normalt liv seg med en åndelig dimensjon inni der? Jeg ønsker ikke å fremstille meg selv som et fantastisk eller overjordisk menneske som kan alt og får til alt fordi jeg har "kontakt", jeg ønsker å bli sett på som et normalt menneske som faktisk sitter å undrer seg over mye forskjellig, og fremdeles blir overrasket og fasinert av svar jeg kan få - både på kontoret og hjemme.
Så bloggen her kommer til å handle om "Min åndelige hverdag"!
Hærlig Rie:)). Så spennende og fint at du lar neg få ta del i dette. Her kommer jeg til å trives. Jeg gleder meg til å bli bedre kjent med deg her inne. Ha en fin dag:). Elin Hatlen -Stokke:)
SvarSlettTusen takk for en god og spennende historie, som jeg jo hadde hørt deler av før, men blir ekstra bra når man får helheten som nå. Skal legge deg inn på min leseliste på min blogg!!
SvarSlettDette er da fantastisk Rie! At du deler dine tanker og erfaringer med oss så lettilgjengelig :-) Jeg og mine har fått både healing og hjelp fra deg flere ganger og jeg vet det er gull verdt det du deler. Dette gleder jeg meg til å følge med på :-)Allerede nye tanker som jobber godt og grundig i bakhodet kjenner jeg... Hi hi hi;-)
SvarSlettHei Rie! Så bra, gleder meg til å følge med. Kjempespennende, var ikke klar over at du healer også men desto bedre, det tror jeg at jeg må prøve. Ringer deg en dag :))
SvarSlett